Uganda - overveldende inntrykk

(Hi English-speaking peeps: This loooong report from Uganda is in Norwegian only, so if you're curious about how we experienced Watoto and Uganda: write me an email... Thanks! - Kathrine)


Etter ni intense dager med Watoto i Uganda, sitter vi igjen med en haug med inntrykk. I denne bloggen ville vi egentlig ikke skrive lange reisereferater, men når det gjelder akkurat dette, kan vi ikke la være å fortelle hva vi har opplevd, og fordi vi har opplevd så sykt mye, er det UMULIG å fortelle det i korte åndedrag. Så, ha tålmodighet med oss, for her følger en lang tekst, men vi ufordrer deg til å lese alt... :)


Uganda.
Landet som vi i utgangspunktet bare skulle til.
Watoto.
Organisasjonen som vi har samlet inn 150 000kr til. Det er ingen tvil om at dette besøket var annerledes enn en ferietur.

Vi sitter igjen med så mange inntrykk at det er vanskelig å skrive få ord. Vi føler vi har opplevd ekte Afrika med rød jord, kvinner som bærer ufattelige kilo på hodet, selgere overalt, afrikanske doer, fruktmarkeder, skur, fattigdom, hvite smil, barn som vinker og ekte afrikansk glede. Samtidig har vi sett så mye mer av Gud, vi har sett litt mer av mangfoldet hans, vi har sett flere mennesker som han elsker like høyt som oss. Og alt vi har sett speiler tilbake på oss selv. Vi stiller oss spørsmål som: hva ønsker vi i livet vårt, hva ønsker vi å gjøre med livene våre, hvor finner vi glede, hvordan ser vi på andre mennesker?

Det er umulig å reise fra en slik tur uberørt.

Watoto, organisasjonen vi besøkte, har åpnet øynene våre for hva det vil si å bety en forskjell. De har som visjon å forandre Uganda, og til og med realisten i oss har blitt overbevist om at de faktisk vil klare det. De har sprengt alle våre bilder av hva en bistandsorganisasjon/kirke er for noe. Ut fra menigheten (både i Gulu og Kampala) bygger de opp samfunnet. I det krigsherjede Gulu gir de rehabilitering til et samfunn som er ødelagt av traumer. Foreldreløse får en mor, utdanning og blir utrustet til å selv bygge opp landet sitt. Kvinner som er syke av hiv og AIDS får hjelp til å forsørge familien og forlenge livet sitt. Det er mangfoldige tusen som blir hjulpet. På lang sikt har Watoto som mål å forsørge seg selv uten hjelp utenfra. Vi har aldri hørt om noen andre som gjør det. Likevel er de ivrige etter å nå flere behov, etter å gjøre mer og mer. De er ydmyke, de takker Gud for alle muligheter han gir dem og går i hans nåde. Det merkes hvordan alt de gjør peker mot Jesus.

Vi prøver å sammenfatte ni dager fullstappet med inntrykk i noen få setninger, men vi vet ikke hvor vi skal begynne en gang. Oppholdet i Uganda har gjort mer med oss enn vi per i dag klarer å skjønne omfanget av. Vi trenger å få det på avstand; kanskje skjønner vi ikke hvor spesielt det har vært før vi er tilbake i Norge igjen. Først da innser vi kanskje hvor mye de ni dagene i Uganda har forandret oss, hvordan det har satt livene våre, evnene våre, mulighetene våre, synet vårt på veldedighet, i et helt nytt perspektiv. Vi prøver å oppsummere hvordan det var, og her følger noen inntrykk:

GULU
I Gulu, nord i Uganda, hersker det en merkelig stemning. Det er bare 2 1/2 år siden stedet var hovedåre for militærtrafikk gjennom en 22 år lang krig, og hovedområde for geriljahærens herjinger (LRA). Absolutt alle mennesker bærer på traumer fra krigen; alle har mistet enten slektninger, venner, naboer eller ektefeller, mange har barn som er kidnappet og fremdeles befinner seg i bushen (sannsynligvis døde), mange er lemlestede, og mange har selv vært med på å drepe, i forsvar. Samtidig er Gulu et nesten hundre prosent trygt sted for turister; det eksisterer omtrent ikke tyver, og man kan ferdes trygt overalt om kvelden (det skal sies at det knapt eksisterer turister heller, da...). Krigen merkes overalt; det er nesten som om støvet akkurat har lagt seg.

IDP-CAMP
Det rehabiliteringssenteret som vi har samlet inn penger til, er egentlig ikke et senter i det hele tatt. Det er en gjeng med terapeuter, et team på ca seks-syv stk, som driver med trauma counseling i Gulu-områdets landsbyer samt flyktningleire. Flyktningleirene, eller IDP-Camps, er for internt fordrevne. En kveld fikk vi vi være med på en bonfire i en av leirene sammen med guiden vår Philip. Trauma counseling-teamet inviterer alle flyktningene til leirbål i flyktingleiren hver fredag kveld, hvor de har et slags terapeutisk opplegg som går ut på at de forteller historier som flyktningene kan relatere til, historier med referanser til deres egen fortelletradisjon. Hver historie har et poeng, og utfordringen for flyktningene er å "løse" gåten, å forstå hva poenget med historien er. Det er vanskelig å forklare, men en av historiene var for eksempel slik: Om man blir bitt av en slange, regnes det i acholi-kulturen (Gulu er Acholifolkets land) som skikkelig uflaks, man har gudene mot seg. Når man blir bitt av en slange, risikerer man å dø. Men, det er ikke selve bitttet, selve hullet, man dør av, men giften som sprer seg i kroppen. Hva er historien et bilde på? Historien er et bilde på at når man har opplevd traumatiske ting i krigen, f.eks at et av barna ble kidnappet, eller at man selv ble tvunget til å drepe, er det ikke selve handlingen som forårsaker traumer i etterkant, men minnene av dem. Det er minnene og den psykiske påkjenningen i etterkant som forårsaker traumer, og bare når man blir bevisst disse minnene og påkjenningene, kan man komme ut av traumene. Det var i hvertfall slik en av flyktningene oppsummerte det.

Det var ganske sterkt å sitte der, midt i en flyktningeleir blant mennesker som har ingenting, som har mistet alt. Hele opplegget foregikk på acholi, men vi fikk deler av det oversatt til engelsk av en tolk, slik at vi kunne forstå hva som foregikk. Vi ble også tatt frem, og måttte presentere oss selv for flyktningene.

Sjåføren vår, Christopher, er 28 år og var selv barnesoldat fra han var tolv til han var fjorten. Han kom seg ut fordi han var mellomleder i hæren, og stakk av. Å høre ham fortelle om det beinharde han opplevde (f.eks å drepe jevnaldrende), setter plutselig hele innsamlingsprosjektet vårt i nytt lys. Det er som vi ikke skjønner før nå hva vi egentlig har samlet inn penger til.

LIVING HOPE
En av de siste dagene i Gulu fikk vi delta på den aller første samlingen med ny terapigruppe. Watoto har et opplegg som kalles Living Hope, hvor HIV-smittede kvinner (ofte enker) kan få rådgivning, samt opplæring i forskjellige yrker slik at de kan skape sitt eget levebrød og forsørge familiene sine. I tillegg til kristen undervisning osv. Trauma Counseling går inn i og har et opplegg med disse kvinnene, hvor de går i terapi en gang i uka i tre måneder. Det er dette opplegget som vi har samlet inn penger til; bare at vi trodde opplegget først og fremst var rettet mot tidligere barnesoldater. Mange av kvinnene har rett nok vært barnesoldater før (eller prostituerte for soldatene), men mange av dem har også opplevd krigen på andre måter. Den dagen vi var med, var aller første dagen for en gjeng med 40 kvinner. Mange av dem hadde gått til fots flere kilometer fra fjerntliggende landsbyer.

Den første dagen handlet utelukkende om å bygge tillit. Teamet brukte klassiske teambuilding-leker, men det var helt fantastisk å se hvordan kvinnene løsnet opp, hvordan de gikk fra å være redde, engstelige og utrygge, til å mykne opp for hverandre, bli komfortable med hele situasjonen. Flere ganger knakk både vi, Trauma Counseling-teamet samt andre kvinner sammen i latter av de ulike lekene; det var fantastisk morsomt og fantastisk rørende på samme tid. Mange av kvinnene er så traumatisert av krig at de vet ikke hva det vil si å le eller smile, så det å se dem sammenkrøket i latterkrampe var rimelig sterkt.

CHILDRENS VILLAGE
En av dagene var vi med i en barnelandsby, som er det opplegget Watoto er mest kjent for. Å møte barna var utrolig kjekt, mange av dem er tidligere barnesoldater, alle er foreldreløse, og mange av dem er HIV-smittede. Men måten de bare omfavner livet på, tok i mot fremmede mennesker, og ikke minst behandler hverandre på, var utrolig inspirerende. De har ingen andre bortsett fra de andre barna de bor sammen med, de har mistet foreldrene og har gjennomgått ufattelige traumer, likevel virker de overlykkelige over livet.

MØTE MED SJEFEN
Tilbake i Kampala fikk vi vite at Allan som er Country Director i Uganda for Watoto ønsket å møte oss. Da vi kom inn på kontoret hans, satt Carl Gaede der, Director for Trauma Counseling i Gulu. Vi hadde tilbrakt den første dagen i Gulu sammen med Carl. Det skal sies at vi var litt smånervøse. Her sitter vi, to usle jenter fra Norge som samlet inn litt penger til traumaprogrammet, og får skryt fra han som er sjef for hele denne organisasjonen. Både han og Carl snakket til oss som om vi var profesjonelle psykologer som hadde full peiling på trauma counseling. Vi følte oss B-I-T-T-E-S-M-Å! Men sjefer er mennesker på linje med deg og meg, og etterhvert løste stemingen seg opp, vi spøkte og lo. Det som gjorde besøket så unikt, var ikke nødvendigvis at vi fikk møte selveste sjefen, men at vi fikk et mye større innblikk i hva det vil si å drive en gigantisk veldedig organisasjon. Det var så sykt inspirerende! Å kunne overfor dem sette ord på hvor ydmyke vi følte oss, hvor utrolig bra og verdifullt vi synes arbeidet deres er, føltes veldig godt. Og bare det at de tok seg tid til å møte oss, syntes vi viste hvor bra denne organisasjonen egentlig er. Vi er ikke bare et nummer i rekka, enda et team som samler inn penger, de setter virkelig pris på det vi har gjort. (vi er visstnok de første som har samlet inn penger spesifikt til Trauma Counseling).



Tilbake i Kenya fordøyer vi inntrykk og gleder oss over hvor sykt heldige vi egentlig er...